Jeg er steingal!!

For en uke siden var jeg på en date. En av den sorten som vekker varme følelser og spreke fantasier. 

Jeg har det veldig bra alene, så jeg er ikke aktivt på let etter å finne en mann å dele livet med. Kommer han min vei, møtes vi i et veiskille, på et busstopp eller i en korridor så er jeg åpen for å se hva det kan bringe. Nå hadde altså det skjedd, en mann hadde kommet min vei. 

Jeg har et litt problematisk forhold til dating og mine forestillinger om forhold er fundamentert fra lang tid tilbake. Jeg lærte mye ved å se på moren min og stefaren min. Jeg lærte ved å se på bestemoren min og bestefaren min, oldemoren min og oldefaren min. Sånn er det for oss alle. Sist forhold jeg var i så jeg bare moren min. Ikke utseendemessig, men i oppførsel og i holdninger. 

Jeg var heldig å vokse opp med oldeforeldre. Jeg husker så godt Besta når hun lærte meg å strikke som 5 åring. Det varme fanget hennes, de gressgrønne plaststikkepinnene i hendene mine. Tålmodig holdt hun sine hender over mine og veiledet meg til å strikke mitt første skjerf. Ja, eller kanskje det bare ble en lapp...

Hukommelsen er selektiv, og det er lett å forskjønne ting. Minnet er et godt minne, uansett, og det handlet om å være sett og hørt, det handlet om å være en del av noe. Besta og jeg var en enhet der vi satt på kjøkkenet og strikket. 

Av mamma og bestemoren min lærte jeg noe helt annet. 

Når jeg er på date så blir det satt igang en kaskade av barrikaderende følelser.  Kroppen min reagerer før jeg kan koble på det jeg vet er sant, det jeg intuitivt blir veiledet til. Jeg går i overlevelsesmodus. Alt kan være fint og hyggelig på daten. Han er suveren og morsomt å snakke med og han sier det rette, men dagen etter kommer frykten, uroen og alle disse tankene om at;"Tenk om det ikke blir oss", eller "Tenk om han ikke liker meg". Denne gangen var det ikke annerledes. 

Jeg vet ikke om du legger merke til det, men dette er offerrollen som kommer frem i full moll, og et offer må beskyttes. Instinktivt tror jeg at jeg må beskytte meg selv for å ikke bli forlatt. Problemet er bare det at jeg kan ikke forlates av noe som ikke er.  Hvordan i alle dager kan jeg vite om dette er en mann som matcher meg før jeg har blitt bedre kjent med han. Det jeg bør spørre meg selv om er: "Er dette en god mann?" "Er dette en mann for meg?" "Er dette en mann verdt å satse på?"

Så da satt jeg der, dagen etter, (fantasien hadde laget nok et luftslott med bryllup, barn og "happy ending")  så gjorde frykten ett aktivist opprør verre enn det du leser om i Hong Kong om dagen. Jeg ville ringe, tekste - hva som helst for å få en bekreftelse fra han om at dette går bra, det er oss! Vi er en enhet, akkurat som det jeg hadde følt med Besta. Bare da kunne jeg slippe det massive opprøret på innsiden. 

Jeg gjorde det ikke for det ville vært å gi etter for frykten og offerrollen. Jeg er mer enn mine gamle sår og minner. 

Samme dag hadde jeg vært hos en kunde for å hente noen stener som jeg skal selge. Jeg pakket dem opp, en etter en. Rosen quartz, vanlig quartz og røyk quartz. Siste stein på bordet og plutselig ble jeg oppmerksom på en ro som hadde landet i meg, en ro som kom på bare noen sekunder. Det har jeg aldri opplevd før. 

Så begynner jeg å lese på Røyk quartzen. Den er jordene og den tar bort negative energier. Wow - det var effekten av Røyk Quartzen jeg erfarte. Halleluja!! Røyk Quartzen gjorde at jeg kunne se daten fra et annet perspektiv som ikke hadde base i frykten. Jeg kunne se på det fra mitt eget kraftsted og la intuisjonen få gjøre seg ferdig med fortellingen. Intuitivt visste jeg at en vent-og-se, gjør-mine-ting og fortsett-hverdagen var den beste holdningen å ha. 

Sånn ble det! Med Røyk quartzen i hus kunne jeg høre intuisjonen enda bedre sånn at jeg lett kunne følge veiledningen den ga. Med denne magiske erfaringen har jeg erklært meg selv for steingal. 

Hva er din erfaring med Røyk quartz?